Delingen av Kypros, et forsøk på å forklare

For godt over 40 år siden (1974) forsøkte høyre orienterte Gresk Kypriotiske nasjonalister, støttet av offiserer fra den greske militærjuntaen, å gjennomføre et militærkupp rettet mot den lovelig valgte regjeringen på Kypros. Som de fleste vil være kjent med, slo kuppforsøket feil.

Kypros ble en selvstendig nasjon i 1960. England, Hellas og Tyrkia ble oppnevnt som garantister for å sikre statsdannelsen og innbyggernes rettigheter. Kuppforsøket resulterte kort tid etter i en Tyrkisk intervensjon i egenskap av garantist for sikkerheten til den Tyrkisk Kypriotiske delen av befolkningen. De Engelske troppene fungerte som garantister i all hovedsak for de Gresk Kypriotiske innbyggerne. På det aktuelle tidspunktet befant troppene seg på en militærøvelse på Malta. De ble gjort kjent med hendelsene på Kypros under øvelsen. Det sies i ettertid at de engelske soldatene i all hovedsak befant seg på badeferie, og at intervensjonen hadde blitt avklart mellom England og Tyrkia i forkant.

Ministeriet for politikk og utdannelse har publisert et dokument som beskriver dagens delingen av Kypros på en enkel måte:

Siden 2003 har grensene mellom Syd Kypros og Nord Kypros blitt åpnet. Til tross for utallige forsøk på forhandlinger om en gjenforening, er det allikevel ingen løsning på den eldste gjenlevende konflikt i Europa siden den 2. verdenskrig. Den Tyrkiske intervensjonen fant sted den 20. juli 1974 og la dermed premissene for den politiske realitet som forsatt gjelder på Øya. Konflikten eskalerte for mer enn 40 år siden i et mislykket kuppforsøk med sikte på å forene Kypros med Hellas. Resultatet ble i steden en deling av øya i en Gresk Kypriotisk og en Tyrkisk Kypriotisk stat. I dag handler forhandlingene om å bli enige om betingelsene for en gjenforening som er akseptable for begge parter.

Bakgrunnen for den fortsatte uenighet strekker seg tilbake til det 19. århundre. Fra 1570 var Kypros en del av det Ottomanske Riket. Ved utbruddet av den 1. verdenskrig ble Kypros annektert av Storbritannia, men p.g.a øya’s geografiske beliggenhet og historie, har befolkningen alltid vært preget av sin kulturbakgrunn fra både Hellas og Tyrkia.

Enosis, et ønske om innlemmelse i Hellas

Siden 1920 årene vokste stadig tanken blant Gresk Kyprioter om «Enosis», dvs å forene øya med Hellas. Deres håp om at de engelske koloniherrene skulle gi slipp på Kypros, hadde ikke fotfeste i realitetenes verden. Den geostrategiske beliggenheten, med nærhet til viktige områder i Midt Østen, var av altfor stor strategisk betydning for Storbritannia. Et opprør blant Gresk Kypriotene i 1939 ble slått ned. Videre ble et et uoffisielt opprop fra den Gresk Kypriotiske kirken i 1950 fullstendig ignorert. I oppropet ble det fastslått at et stort flertall av den Gresk Kypriotisk befolkningen var tilhengere av «Enosis».

Den nyvalgte erkebiskopen av Kypros – Makarios III – som fungerte som politisk representant for alle Gresk Kyprioter, truet de britiske styresmaktene med å bringe saken inn for FN. Fra Tyrkisk side varslet man invasjon dersom status quo ble endret. Etter den Gresk – Tyrkiske krigen mellom 1919 til 1922, hersket fortsatt et anstrengt forhold mellom de to landene.

Fra midten på 1950 tallet opprettet begge befolkningsgrupper væpnede motstandsgrupper. Situasjonen eskalerte kjapt til et svært voldelig og grusom konflikt. Radikale Gresk Kypriotiske grupper, støttet av Hellas, kjempet for Enosis. På den andre siden sto Tyrkisk Kypriotene i sin kamp for status quo, med støtte fra England og Tyrkia. Etterhvert utviklet denne kampen seg til «Taksim» som er arabisk og betyr deling, dvs en deling av Kypros i en Gresk og en Tyrkisk del. Den anstrengte situasjonen spredde seg også til Tyrkia. I 1955 fant det sted en progrom i Istanbul rettet mot den Greske befolkningen.

Opprettelse av republikken Kypros og den Tyrkiske intervensjonen

Etter Kypros fra midten på 1950 tallet mistet mye av sin geografiske, strategiske betydning for Storbritannia, var endelig tidspunktet kommet for Kypros til å bli en egen, selvstendig nasjon. Den uavhengige republikken Kypros ble således opprettet i 1960. Avtaleverket inneholdt imidlertid ingen løsning på de interne, politiske problemene. Konflikten mellom den Gresk Kypriotiske og Tyrkisk Kypriotiske befolkningen fikk lov til å utvikle seg videre, til tross for Engelsk, Gresk og Tyrkisk militær tilstedeværelse.

Erkebiskop Makarios III ble den første demokratisk valgte presidenten på Kypros. I 1963 forsøkte han igjennom en grunnlovsendring å redusere de politiske rettighetene til den Tyrkisk Kypriotiske minoriteten. Dette resulterte i et økt konfliktnivå med tilnærmet krigslignende tilstander mellom radikale grupper fra begge sider. I årene 1963 og 1964 ble minst 350 Tyrkisk Kyprioter og 200 Gresk Kyprioter drept i kampene.

I mars 1964 sendte FN en fredsbevarende styrke til Kypros (UNFICYP). Etter mer enn 50 år, er FN fortsatt tilstede på Øya. Det skal bemerkes at Tyrkia, rett før FN styrken ble etablert, hadde truet med å invadere Kypros. Denne planen ble forhindret etter sterkt press fra USA på den Tyrkiske regjeringen.

Militærdiktaturet som satt med makten i Hellas fra 1967 til 1974 resulterte i at stadig færre Gresk Kyprioter støttet tanken om Enosis. President Makarios III ønsket i steden et demokratisk styrt Kypros uten tilknytning til Hellas.

I 1974 ble erkebiskop Makarios III drept av Gresk Kypriotiske offiserer med støtte fra den Greske militærjuntaen. Kuppforsøket ble av kort varighet. Noen dager senere, den 20. juli 1974 intervenerte Tyrkia med påfølgende deling av Kypros som resultat.